ungfar

glede i hverdagen – evig perspektiv

En dame fra Irland

Året var 2005. Stedet var Witham, Essex, England. Jeg var fulltidsmisjonær for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Min misjonærledsager og jeg hadde banket på dører i et rolig område av dette lille tettstedet uten å få mye respons. Nesten ingen var hjemme. Det var stille. Etter én til to timer kom vi til en dør der en dame i 30-årene åpnet. Hun var vennlig og hadde litt rødlig hår husker jeg. Vi introduserte oss og spurte om hun ville lytte til et budskap om gjenopprettelsen av Jesu Kristi Kirke. Hun svarte høflig at hun ikke var interessert. Hun begynte å lukke døren. Dette er et scenario jeg var vant til. Vi presenterte vårt budskap og døren ble lukket. Så ville vi gå til neste dør. Men denne gangen føltes det annerledes. Da jeg så døren begynne å bli lukket fikk jeg en følelse av at dette må ikke skje! Den døren må ikke bli lukket! Men jeg kunne jo ikke storme frem å sette foten i mellom. Hva kunne jeg gjøre?

Lynraskt grep jeg en Mormons bok fra skuldervesken, holdt den frem så damen kunne se den og sa:

This is the Book of Mormon. I know that it is true! If you read it you will be blessed with strength and resolve!

Det ble helt stille. Døren ble åpnet opp igjen. Damen ble helt alvorlig og sa etter et par sekunder:

I will take your book, because that is the two things that I have been praying for.

Vi ga henne Mormons bok. Hun takket og vi spurte om vi kunne komme tilbake om en liten stund og finne ut hva hun syntes om boken og svare på eventuelle spørsmål. Hun sa at det kunne vi gjøre. Jeg hadde aldri før lovet noen at de ville bli velsignet med styrke og besluttsomhet ved å lese i Mormons bok, iallfall ikke besluttsomhet!

Et par dager senere kom vi tilbake til samme dør. Vi banket på og noen annen åpnet. Vi spurte etter damen vi hadde gitt Mormons bok til. Å dessverre, sa hun som åpnet, hun var bare på besøk her. Nå er hun reist tilbake til Irland.

Kanskje jeg aldri i dette livet vil få vite hva som skjedde videre i denne kvinnens liv som ba om styrke og besluttsomhet. Men jeg vet at vi som misjonærer var et redskap i Guds hender til å besvare hennes bønn. Og jeg vet at Mormons bok, denne guddommelig forberedte og inspirerte oldtidsopptegnelsen, oversatt av en ulærd bondekutt ved Guds kraft, er sann. I de siste dager kaller Herren på sitt folk gjennom denne boken, og de som leser den med et oppriktig hjerte, med ærlig hensikt og har tro på Kristus (og en slik tro får man ved å søke å følge Kristi læresetninger), slike personer vil høre Mesterens røst kalle på dem gjennom ordene i denne fantastiske boken.book-of-mormonDen uken skrev jeg om denne hendelsen til min misjonspresident. Han fikk ca. 100 brev hver uke fra misjonærene han hadde oppsyn med i England London Mission. Noen ganger svarte han oss. Det var alltid spesielt. Han svarte meg denne gangen og skrev:

Elder Kittelsen, these experiences happen only when we are are worthy to be a conduit. Thank you for working hard at being worthy.

Noen år senere, godt tilbake i mitt kjære fedreland Norge, tenkte jeg over det som hadde skjedd. Så gikk jeg til en engelsk ordbok og slo opp ordet «resolve». Jeg ville være sikker på hva det betydde og at jeg hadde brukt ordet i riktig form. Det var ikke et ord jeg var kjent med fra før. Jeg så at det betydde det jeg hadde følt at det betydde, besluttsomhet. Og jeg fant ut at man kan bruke ordet på den måten jeg hadde gjort det.

 

 

Mer om Mormons bok: http://www.mormon.org/beliefs/book-of-mormon

Kortfilm om Mormons bok: https://www.lds.org/pages/mormon-messages?lang=eng#a-book-of-mormon-story

Uventet hjelp

For omtrent 7 år siden begynte jeg på Universitetet i Oslo. Det første halvåret tok jeg bl.a. faget ex.fac – samfunnsvitenskapelig variant, et fag jeg hadde sansen for. I gruppen min ble jeg kjent med en annen ung mann i 20-årene. Han var opprinnelig fra nord-Irak, var kurdisk, og hadde immigrert til Norge. Han snakket godt norsk, men strevde litt med fagspråket og -begrepene i ex.fac. Etter en gruppetime kom han bort til meg og spurte om jeg kunne hjelpe ham litt med dette faget, de sentrale begrepene, slik at han kunne klare å bestå eksamen. Jeg sa ja. Siste par ukene før eksamen satte jeg av tre to-timers økter der vi satt sammen og gikk over de grunnleggende begrepene i faget. Dette var til stor hjelp for ham. Det gjorde imidlertid at jeg selv mistet dyrebar egenstudietid. Jeg ble bekymret for at jeg selv ikke kom til å kunne få et veldig godt resultat på eksamen. Dagen før eksamen hadde vi vår siste økt. Den dagen var jeg igjen bekymret for hvordan det ville gå med meg. Jeg ville sikkert klare å bestå, men jeg ønsket jo helst å gjøre det bedre enn å bare bestå.

Heidi i Hestådalen

Neste morgen, eksamensdagen, kl. 07 (det var fortsatt mørkt ute) på vei fra leiligheten på Rykkinn til bussholdeplassen, tenkte jeg igjen, hvordan skal dette gå. Jeg angret ikke på at jeg hadde hjulpet vennen min, men jeg følte meg i en litt håpløs situasjon, fordi jeg selv ikke hadde fått forberedt meg så godt som jeg ønsket. Mens jeg hadde disse tankene, kom følgende ord til mitt sinn med stor kraft og tydelighet:

Inasmuch as ye have done it unto one of the least of these my brethren, ye have done it unto me

Ordene var ledsaget av en sterk følelse av kraft, trøst, fred og forvissning og førte med seg stor glede til mitt hjerte.

Jeg fikk «A» på den eksamenen. Og min venn besto.

Hva har denne hendelsen lært meg? Når vi hjelper andre fordi vi har medfølelse med dem og ønsker det beste for dem, uten selviske eller vikarierende motiver, blir vi rikelig velsignet av Herren som elsker oss alle. Jeg vet at Han talte til meg den morgenen i mørket på vei til bussen.

President Spencer W. Kimball sa:

«Gud er oppmerksom på oss, og han våker over oss. Men det er vanligvis gjennom et annet menneske han dekker våre behov. Derfor er det nødvendig at vi tjener hverandre».

Se om du kan finne noen å hjelpe idag.

11 sverd

En natt for omtrent 50 år siden satte en ung mor en kurv med sitt eget lille barn utenfor huset til en annen familie og forlot det der. Familien, et par i en fattig bydel kalt Manenberg i Apartheid-herjede Cape Town, tok til seg barnet og tok vare på det. Gutten ble kalt Vernon.

Som tenåring ble Vernon veldig engasjert i fotball og likte å spille med venner på kveldstid. Steforeldrene likte ikke at han var ute så sent, de trodde han drev med ting han ikke burde, og ga ham et ultimatum, enten kommer du hjem tidligere, ellers må du flytte ut. Han valgte å ikke komme hjem tidligere og flyttet til en fetter som bodde et lite stykke unna i samme bydel.

Fetteren var et medlem av en gjeng. Vernon ble introdusert til denne gjengen. Da gjenglederen ble drept, tok den 17 år unge Vernon over ledelsen og ga gjengen et nytt navn, The Terrible School Boys. Fra da av tok Vernon kallenavnet ”Charles”.

Charles hadde lært av sin stefar, som selv tilhørte gjengen The Ugly Americans, at hvis han en dag ble en del av en gjeng, måtte han aldri gjøre en kvinne noe vondt, og være snill mot folket, slik som for eksempel å hjelpe eldre over gaten med handleposene sine. Charles implementerte disse reglene i sin gjeng.

Området de holdt til i var tilholdssted for flere rivaliserende gjenger. Tonen dem imellom var ikke like mild. Charles ble etter hvert den mest fryktende gjenglederen i hele Manenberg. På denne tiden gikk han kledd i en lang sort frakk som gikk helt ned til anklene. Spent bak på ryggen hadde han 11 sverd. Rundt livet hadde han tre pistoler. Folk pleide å flykte fra områder han kom til før han kom dit.

Under hans ledelse ble et par gjengmedlemmer fra en rivaliserende gjeng, som hadde overgrepet seg på en kvinne, drept. På grunn av et tips fra en bekjent ble Charles jaget av politiet og kom i en skuddveksling der han ble truffet i ryggen og leggen og arrestert. Han fikk en fengselsdom på 10 år.

Fengselet hadde sitt eget kriminelle hierarki og system. Innsatte kunne oppnå ulik rang i dette systemet. Du vil ikke vite hva man måtte gjøre for å bli general. Charles ble general og fikk tatovert militære striper på overarmene.

Over ham i hierarkiet var de mektige. De satt med kapper over skuldrene i mørke hjørner med bredbremmede hatter og ga ordre som alltid ble fulgt.

Charles overlevde i dette miljøet i hele perioden han var innsatt. Han var en del av det. Imidlertid skjedde det en forandring i løpet av de siste to årene av den tiden han satt inne. Han kom i kontakt med en gruppe sosialarbeidere og en gruppe kristne. Gjennom å fatte interesse for sosialt arbeid og utøve tro på Forløseren, ble Charles forandret i løpet av noen måneder og var en ny mann da han ble løslatt.

Sommeren 2010 sitter tre unge norske studenter i en liten bil med en lokal kjentmann og kjører langs en asfaltert, men medtatt vei i et fattig område av Cape Town kalt Manenberg. En mann med mange tatoveringer og grønn t-skjorte vinker til bilen, sjåføren stopper og de veksler noen ord. Vi hilser fra baksetet og gir håndtrykk gjennom vindusruten. Når vi kjører videre får vi høre litt om historien til Charles.

Neste gang jeg treffer ham er jeg inne på en lokal barneskole, der de to andre studentene og jeg jobber med å starte en internettkafé. Vi hører at Charles skal komme innom. Jeg ser en mann med lys genser, mørkeblå bukser og båtmannslue i mørkebrunt skinn, komme i min retning med et par følgesvenner. Mannen gjør inntrykk på meg fordi jeg føler en enorm åndelig styrke hvile over ham. Vi hilser. Flere ganger den sommeren får jeg anledning til å treffe ham. Jeg ser inn i hans milde, gode øyne. Det ser ikke ut som han kunne skadet en flue.

De siste 20 årene etter at han kom ut av fengselet har Charles drevet med forebyggende ungdomsarbeid. Han organiserer fotballkamper, besøker skoler og snakker med elever om hvorfor de må holde seg unna gangsterlivet. Han gir bekymringsmeldinger til barnevernet når han ser tegn på at barn ikke har det bra hjemme.

En solrik vinterdag i juli sitter jeg ute på gresset utenfor lokalene vi disponerer på barneskolen og leser i Skriften. Charles kommer bort til meg. Er du kristen, spør han. Ja, sier jeg. Det er jeg også, svarer han. Det ansiktet du ser nå er ikke det jeg pleide å ha.

Han spør om jeg kan skrive ned hans historie. Om hans bakgrunn, om hans erfaringer, om den mektige forandring som har funnet sted i ham etter at han tok i mot Kristus. Han har et brennende ønske om at folk skal kjenne til hans historie.

Jeg ser ham igjen noen få ganger til. Vi respekterer  og har tillitt til hverandre. En dag bekjenner han, jeg kan ikke lese, og spør, kan du lære meg å lese? Siden han kan uttale enkeltbokstaver tar det ikke så lang tid å lære ham å lese enkle ord. Det er bare å si lydene til enkeltbokstavene etter hverandre. Hans håp er at han en dag skal kunne lese i Skriftene på egen hånd.

Vernon ”Charles”. Han har fortsatt smerte ved å tenke på deler av sin fortid. Han arbeider hver dag for å motvirke den bølge av vold og fordervelse som herjer disse områdene av Cape Town, og har gjort det nå i to årtier. Alle respekterer ham. Han kan ferdes overalt og hvor som helst i Manenberg uten å være i fare. Han var en løve. Han er blitt et lam, men en løve for Herrens sak og for vernløse.

Ved profeten Mormons hånd, slik det er nedtegnet i oldtidsopptegnelsen som bærer hans navn, får vi del i følgende nærmest ufattelige invitasjon:

Lytt, dere hedningefolk, og hør Jesu Kristi, den levende Guds Sønns ord som han har befalt at jeg skulle tale [til] dere. For se, han befaler meg å skrive følgende:

Vend om, alle dere hedningefolk — fra deres ugudelige veier, og omvend dere fra deres onde gjerninger, fra deres løgn og bedrageri og fra deres horeri og fra deres hemmelige avskyeligheter og deres avgudsdyrkelse og fra deres mord og deres prestelist og deres misunnelse og deres strid, og fra all deres ugudelighet og avskyelighet — og kom til meg og bli døpt i mitt navn så dere kan få forlatelse for deres synder og bli fylt med Den Hellige Ånd, så dere kan bli regnet til mitt folk som er av Israels hus. (3. Nephi 30:1-2)

Og ved profeten Alma dette sjelegranskende spørsmål:

Og nå spør jeg dere […] Er dere blitt åndelig født av Gud? Har dere fått hans bilde i deres ansikter? Har dere erfart denne mektige forandring i deres hjerte? (Alma 5:14)

Åndelig styrke

Toget stanset ved Skøyen stasjon. Vi skulle ikke av. I ca. tre måneder hadde min kone Julie satt seg grundig inn i profeters læresetninger om familien, verdier, prioriteringer, formål og hensikt. Hun var ikke kjent med slik klar undervisning på området. I sin oppvekst og barndom hadde omtrent alle kvinner rundt henne enten vært gift og i arbeidslivet, eller vært skilt og i arbeidslivet. Et par hadde vært hjemmeværende mødre. Det var en kuriositet.

Men et liv var kommet til hennes eget, liv til mor, liv i mor,  et barn i livmor skulle komme til verden. Hva skulle hun nå gjøre? Fullføre utdannelsen innen molekylærbiologi og bli forsker, eller videreutdanne seg til å bli lege og få sin egen klinikk?

Prosessen ble igangsatt da en inspirert lærer ba oss vikariere i religionsinstituttklassen, Forberedelse til evig ekteskap og undervise fra leksjonen, ”Mødres arbeid utenfor hjemmet”.

Nå, rundt fire år senere, husker jeg øyeblikket som om det var . Jeg og min kjære Julie satt mot hverandre i en firergruppe på toget. Hun vendt mot vest, jeg mot øst. Været var overskyet og grått, men ikke mørkt, kaldt eller vått. Hun satt så rak i ryggen som jeg aldri har sett noe menneske sitte. Brun jakke, hennes orange skjerf. Majestetisk.

Hun sa:

          Jeg har bestemt meg for å være hjemmeværende mor.

I det øyeblikket så jeg en styrke hos et menneske som jeg aldri før har sett maken til. Hun var som en diamantsøyle. Jeg fikk følelsen av at om jeg bare hadde kommet nær kneet hennes med min finger ville jeg visne som et tørt siv.

Idag har vi tre nydelige barn og venter vårt fjerde i januar. Vi har levd på manna og alltid hatt det vi trenger. Barna er glade, sunne og sterke. De lærer tre språk. De storkoser seg med hverandre. De er trygge. Vi har jobbet hardt. Dårlige senger, avbrutt søvn, barnevogner og handleposer på busser og tog, liten tid til ”oss selv”. Vi ville ikke valgt noe annet. Vår rikdom er ikke av denne verden.

I natt (søndag 12. august) ble det veldig sent. Julie har et taleoppdrag til nadverdsmøtet i kirken: ”Hvordan motta åndelig styrke gjennom tjeneste og arbeid”. Det har vært vanskelig å sette seg ned med taleoppdraget på dagtid, og barna er ofte litt frem og tilbake utover kvelden, etter at de egentlig har lagt seg.

Midt på natten står jeg i gangen mellom soverommet og utgangsdøren og bytter ut luften i det uventilerte huset ved å la luften strømme gjennom åpne vinduer. Fra stuen hører jeg min kjære Julies trofaste, kjære stemme, snakke svakt og stille, men med sikkerhet, i samme tempo som hun skriver; denne trofaste, sterke kvinnen, som har forlatt sin familie og sitt fødeland for å gifte seg med meg og bo i Norge, som har satt utdannelse på vent, forsaket karriere og verdens ros, som daglig utsettes for uvitende, ubetenksomme, fordomsfulle kommentarer og utsagn, fra generelle…

”Kvinner må ut av hjemmet og fra barna for å jobbe og bidra i samfunnet” –

”Hjemmeværende mødre går glipp av personlig utvikling” –

”Barna må jo i barnehagen, spesielt barn som har blandet etnisk bakgrunn” –

”De som jobber i barnehagen er utdannede pedagoger og gir barna dine en bedre forutsetning for å utvikle seg” –

…til mer personlige…

”Stakkars Julie, gravid igjen” –

”Huff, skal dere ha barn igjen, hva med utdannelsen?” –

(”Kanskje de ikke har hørt om prevensjon?” –)

”Dere må jo la barna eksponeres for andre verdier og verdigrunnlag [ved å gå i barnehagen], slik at de kan ta egne valg” –

”For deg er sikkert dette et godt valg, men ikke for meg” –

– denne kvinnen, min Julie, som av en eller annen grunn vil være hos meg, og som har tatt dette modige, i dag uvanlige og ofte upopulære og nesten fullstendig æreløse valg, i verdens øyne, fra stuen hører jeg henne si, på norsk med litt svensk etterslep, mens hun skriver, ordene:

Om vi gjør vårt aller beste, på Hans måte, vil Herrens herlighet hvile over oss.

Når jeg ser våre tre fantastiske barn leke sammen på gulvet i stuen, tenker jeg om Julie, ”Se, ditt arbeid.”

Og minnes ordene:

”For den som vil berge sitt liv, skal miste det; men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.” (Matteus 16:25)

Far og datter

I dag klippet jeg gresset her igjen. Vi leier en etasje i et lite hus på en større gårdseiendom. Det ville tatt kanskje 10 timer å klippe alt gresset her uten gressklipperbil. Heldigvis disponerer jeg en slik. Da tar det kun ca. 2 ½ time. Jeg bruker kun litt over 1 time, siden jeg bare klipper halvparten, den delen som er på ”vår” side av veien. Det er en fin pappa-ting å klippe gresset med gressklipperbil.

Mens jeg durte bortover plenen, så jeg foran meg en lyslilla blomst som sto 10-15 cm opp fra gresset. Vanligvis ville jeg bare kjørt over den, det er mange blomster som kommer frem samtidig med at gresset vokser, men denne gangen stoppet jeg akkurat etter at jeg hadde kjørt så langt frem at blomstens stilk hadde blitt presset fremover noen centimeter. Jeg rygget, kjørte litt frem igjen og til siden, og fikk plukket blomsten. Den er til Victoria, hadde jeg bestemt meg for. Victoria (snart 4) og Mikael (ca. 2 ½) hadde gått ut samtidig som meg. De sto på den asfaltbelagte gårdsplassen og så på pappa klippe gresset med gressklipperbilen, mens de spiste på hver sin ispinne. Mikael fascinert, Victoria stolt. (Mikael med en opphovnet overleppe etter et fall inne. Isen hjalp.)

Den lyslilla blomsten hadde stått bak huset, utenfor deres synsrekkevidde. Jeg klippet en liten stund til, blomst i én hånd, den andre på rattet, før jeg satte kurs mot gårdsplassen. Der så jeg Victoria. Jeg kjørte målrettet i hennes retning, svingte til siden og rakte henne blomsten som hun tok i mot med et stort, stille smil – pappa ga den til meg. Jeg kjørte kjekt videre og blunket til henne med høyre øye. Jeg så at hun var mektig glad der hun sto stille med smilet sitt, blomsten i den ene hånden og isen i den andre.

Etter en stund stoppet klipperen å virke fordi en rem hadde hoppet ut av sporet sitt. Da jeg kjørte inn på gårdsplassen for å finne ut dette, møtte Victoria meg der. Hun kom imot meg med det samme glade, litt lure smilet fra hjertet. «Pappa, du ga denne blomsten til meg.» – Ja, det gjorde jeg. «Tusen takk». – Vær så god, Victoria.

Jeg lurer på hvor mange blomster jeg vanligvis kjører over i løpet av en dag.

Sannhet nr. 1: Det som er helt sikkert er at de er der.

Litt senere på dagen hadde Victoria funnet mange flere blomster av samme slag og laget en bukkett, som hun kom og viste meg. Hun ville ha hjelp til å klippe stilkene og sette dem i en vase.

Sannhet nr. 2: Når du har funnet én, blir dine øyne åpnet så du begynner å se flere.

Dagens oppfordring: «Samle dere ikke skatter på jorden, hvor møll og rust tærer, og hvor tyver bryter inn og stjeler. Men samle dere skatter i himmelen, der verken møll eller rust tærer, og tyver ikke bryter inn og stjeler. For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.» (Matt 6:19-21)

Det er blitt sagt, Ingen vil bygge opp ditt rike for deg. Hva slags rike ønsker du deg? Jeg vil ha et med blomster.

Et frø og et tre

For noen måneder siden snakket jeg med en venn av meg utenfor lesesalen på biblioteket. Vi snakket om at det er mange som ikke avstår fra samliv utenfor ekteskap og at mange forhold er kortvarige. Som et innlegg i samtalen sammenlignet jeg et begynnende forhold med et frø.

Vi vet at et frø må plantes i god jord, stelles med omtanke og pleies mens det spirer, gror og får sterkere røtter og tilslutt, med slik omsorg og tiden til hjelp, blir et fullvoksent tre, til og med et stort tre, med grener og blader, frukt, nøtter, bær eller kongler, et sted som kan være et tilfluktssted og et ly, en skygge for hardt vær, et hjem for dyr og fugler.

Eventyrfortellingene forteller oss gjerne hvordan man identifiserer og sår frøet. Den resterende prosessen beskrives med ordene, «Og så levde de lykkelig alle sine dager«. Det kan virke som at mange mennesker i dag fortsatt er beveget av visjonen, men ikke får til «alle sine dager» i praksis.

For ca. 4 år siden flyttet jeg og min kone som nygifte til et lite hus på en større gårdseiendom. Eiendommen har en iallfall 1000-årig kulturhistorie og hovedhuset er fra 1700-tallet. Det eldre ekteparet som bodde der – hun bor der fortsatt, men hennes kjære ektemann døde for et par år siden – har vært gift i ca. 60 år. (Hun flyttet hit på 1930-tallet da hun var 12 år. Foreldrene kjøpte gården for å gi bedre trivsel til sønnen som strevde med å bo i byen.) Noe av det fineste jeg har observert, er når jeg av og til kunne titte ut gjennom vinduet i stuen vår og se de to gå tur sammen. Det var noe ærbødig, stille og vakkert med det. For meg vil hun alltid være en dronning og han en konge. De elsker sine barn og barnebarn, og barna og barnebarna elsker dem. I sin tid var hun engasjert i lokalt menighetsarbeid. Hun tok seg av vanskeligstilte rusmisbrukere i området. Hun pleide alltid å bake en kake til hver av dem på deres bursdag. En gang fant hun ut at to av dem hadde bursdag på samme dag. Da ble det to kaker, en til hver med eget navn på toppen.

Dette ekteparet er som en stor, trofast og urokkelig eik. Deres hjem både ser ut og føles som et himmelsk hjem. Når jeg har vært på besøk der har jeg tenkt at dette må være slik det er å være på besøk hos våre himmelske foreldre. De er opptatt av gode, gamle, velprøvde, eviggyldige verdier, verdier slik som tillitt, trofasthet og ærlighet. Da et av hennes barnebarn ikke helt hadde gjort som han hadde avtalt med faren sin, fortalte hans bestemor ham at han må holde det han lover, fordi det er veldig viktig å kunne stole på.

De som ser etter frø, planter det i litt jord men så tråkker på det, klipper det over eller nekter å gi det næring like før eller rett etter at frøet har begynt å spire, eller river opp spiren med roten så snart det viser seg et annet frø, og fortsetter med dette igjen og igjen, vil sjelden oppleve, forstå, eller vite hva ekte kjærlighet er. De vil aldri oppleve den dype og evigvarende glede, fred og lykke som ligger i den store urokkelige eika. De vil ofte oppleve ensomhet og uro. Det er blitt sagt, hvis gresset er grønnere på den andre siden av gjerdet, må du vanne på din egen side.

Ekte, vedvarende tilfredsstillelse for mennesket, i forhold til andre og ellers, kommer ved forpliktelse, ansvarsbevissthet, trofasthet, integritet, tillitt, omsorg. Det kommer ved å arbeide, tjene andre, ofre og gi av seg selv, i visdom. Det kommer ved å lære seg å gi og ta i mot. Det kommer ved å forplikte seg helhjertet til den man gifter seg med (både før og etter vielsen). Når det gjelder ekteskap er det blitt sagt, «Choose your love, love your choice.»

I Mormons bok står det om Nephis folk, som etter at de kom over havet til det lovede land, «levde på en måte som bragte lykke» (2. Nephi 5:27, se scriptures.lds.org). I stor grad var denne levemåten og lykken bygget på et grunnlag av tro, tjeneste for andre og andre sanne prinsipper.

I «Familien – En erklæring til verden», står det: «Barn har rett til å bli født innenfor ekteskapets bånd og til å bli oppdratt av en far og en mor som hedrer ekteskapsløftene med fullstendig troskap. Lykke i familien oppnås med størst sannsynlighet når den er grunnlagt på vår Herre Jesu Kristi læresetninger. Gode ekteskap og familier opprettes og opprettholdes når de bygger på prinsippene tro, bønn, omvendelse, tilgivelse, respekt, kjærlighet, medfølelse, arbeid og sunne aktiviteter.»

Ekteskap er innstiftet av Gud. Det utgjør grunnvollen i ethvert godt samfunn og i evighetenes riker. Det er denne formen for samliv, som, når hedret, vil bringe størst lykke til mennesket. Ingen tittel er helligere eller bør avgi større respekt når den velfortjent gis, enn far, pappa, mor, mamma, sønn, datter, bror, søster.

Mann og kvinne som forvaltere av evig lykke, symbolisert ved trær og sol

Et ekteskap kan bli godt når hver ektefelle tenker mer på den andre enn seg selv, og er mer opptatt av sin egen rettferdighet enn den andres. En trofast og god ektefelle finnes best ved å søke å være den rette heller enn å finne den rette. En vis mann ga dette rådet til sine døtre, «If you want to marry a prince, you have to be a princess.»

Skriften sier det slik, «For intelligens klynger seg til intelligens, visdom mottar visdom, sannhet omfavner sannhet, dyd elsker dyd, lys klynger seg til lys, barmhjertighet har medlidenhet med barmhjertiget og gjør krav på alt som tilkommer den. Rettferdighet fortsetter på sin kurs og gjør krav på alt som tilkommer den» (Lære og pakter 88:40, se scriptures.lds.org).

Når et menneske følger denne veien, dydens vei, legger det grunnlaget for sin egen og mange generasjoners lykke. Dette er den gode jord som frøet sås i. Fortsatt trofasthet og omsorg gjør at treet blir sterkt og urokkelig. Josef i Egypten, Ruth og Esther, Maria, Jesu jordiske mor – og Herren selv – disse viste alle ved sitt livs eksempel, at et dydig liv bringer lykke, utfrielse og godhet til mange generasjoner, endog hele menneskeheten.

I vår tid har Elaine S. Dalton sagt: «virtuous young women led by the Spirit can change the world.” (se http://www.lds.org/liahona/2010/01/changing-the-world-one-virtuous-woman-at-a-time?lang=eng)

Min venn forsto hva jeg mente da jeg snakket om frøet og treet. Istedenfor å følge den selvsiske, kortsiktige og tomme tilfredsstillelsens krokete vei, håper jeg at han vil etterleve de prinsipper som fører til fred, tillitt og trygghet, og dyp, vedvarende godhet og kjærlighet i sitt liv. Det er ikke noe som er bedre enn å føle at røttene vokser nedover, grenene oppover, stammen utover, og at spirende blomster blir til søtmoden frukt.